Minneord

Det kom som et sjokk når jeg leste avisen og fikk se døds annonsen til Leif Eilertsen i Fevennen. Leif var en venn igjennom mange år og da er det ikke så rart at minnene strømmer på.

Første gangen jeg traff Leif var i 1970, jeg var 14 år den gangen og sto på parkeringsplassen til Albert matsenter sammen med noen kamerater. Leif var 16 år og hadde en Kawasaki 90 med clipon styre. For meg som bare hadde trøsykkel var den sykkelen utrolig tøff. Leif lå flat over styret og ga full gass over hele parkeringsplassen til knallbert som vi kalte butikken. Leif kjørte helt ut i enden av plassen og hoppet på en sandhau som lå der. Han tryna i den neste sandhauen. Vi løp bort for å se hvordan det gikk. Leif reiste seg og børsta av støvet og reiste opp sykkelen, jeg la merke til det spesielle blikket hans, han var bestemt i blikket, men sa ingen ting. Jeg spurte han om det gikk greit, men han svarte ikke på det. Han bestemte over seg selv. Leif fikk sykkelen på veien igjen og dro av sted like fort som han kom. Vi i gjengen likte det vi så, en motorsykkel skal være tøff, du skal gi full gass og du kan gjerne hoppe med den. De sa de kaller han Sippen eller Sippe Leif. Alle fikk kalle navn den gangen.

Kawasaki 90

Det skulle gå et par år før jeg fikk kontakt med Sippen igjen. Jeg gikk på Oddemarka skole i niende klasse, det er våren 1972, vi fikk lov å gå ut av skolegården i langfriminuttet.

Mens vi står utenfor kiosken i vår sola kommer det en stor Engelsk motorsykkel brølende inn på parkeringen, det var Sippen. Jeg ble utrolig imponert, han var rask og bestemt uansett hva han gjorde. Måten han gikk av sykkelen og måten han gikk inn i butikken. Han ville vise at han var tøff og det var han. Sippen kom ut igjen uten å snakke med oss, men han visste at vi fulgte nøye med. Han bøyde seg over sykkelen og trødde ned kicken med høyre hånd. Sykkelen startet med et brøl, Sippen slang seg på og forsvant like fort som han kom. Jeg husker jeg tenkte, den måten å kjøre motorsykkel på vil jeg også lære. Sippen kom mange ganger i langfriminuttet, han var interessert i ei jente i klassen.  Men det å starte en Engelsk sykkel med hånden på kicken, det er det ikke alle som tør.

Norton

Jeg fyller 16 om en måned, da skal jeg ta lappen og kjøpe meg noe å kjøre på. Det var mange som kjørte det de kunne med motorsyklene sine og det var mange ulykker. Jeg fikk klar melding av min far, du kan bare glemme å kjøre motorsykkel, han mente de ikke kunne svinge. Etter hvert fikk jeg lappen og kjøpte meg en Vespa 125. Ja jeg vet det ikke er en motorsykkel, men det var det jeg hadde råd til.

Jeg farta rundt på scooteren og traff stadig de som var to år eldre, de kjørte sykkel. Det var mye Engelske sykler den gangen. Det var en fin lyd når de kom brakende ned Dronningens, E18 gikk der den gangen. Vi var ofte på kyllinghuset, da kunne vi følge med når de kom forbi. Det var rått. Vi hadde noe å se frem til.

Det var en spesiell stemning når vi skulle på kino, vi som var 16 år gikk på syveren, men de som var 18 år gikk nå nieren. Jeg hadde akkurat kjøpt billett på Alladin, vi sto utenfor og ventet på at filmen skulle begynne, og der kom Sippen som vanlig rett inn i folkemengden med sin Engelske sykkel. Han parkerte sykkelen på sidestøtten samtidig som han gikk av, han hadde alltid dårlig tid og ville vise seg. Kort tid etter kom han like fort ut igjen, kastet seg på sykkelen samtidig som han ga gass og dro av gårde liggende på sykkelen så han kunne gi full gass uten at sykkelen gikk på bakhjulet. Det drønnet i betongveggene i kvartalet mellom Alladin og Fønix. I krysset ved Fønix dro han for hardt i forbremsen og velta midt i krysset. Jeg løp etter så fort jeg kunne, det var utrolig mye folk der, Sippen krøp ut av veien og satte seg på fortaus kanten. Jeg spurte hvordan det gikk. Han så på meg med sitt bestemte blikk, så sa han, ring etter sykebil.

Kawasaki H2 750 Mach IV

Jeg traff Sippen i byen, han sto der alene, han sto bøyd over sykkelen, det var noe galt. Jeg gikk bort og spurte hva som var galt, han så på meg med det samme blikket som før samtidig som han ga full gass flere ganger. Det er noe galt med en wire, sa han samtidig som han ga full gass og spant av gårde på første gir. Han spant langt på høyre side av veien og i det han girte over til andre gir hoppa sykkelen til venstre og satte et nytt langt svart spor. Jeg sto igjen på veien full av beundring. For en sykkel. For en til å kjøre.

Jeg ble kjent med Sippen etter hvert, han fortalte om hvordan han og kjæresten bytta plass i fart og alle fartsrekordene han hadde. Han var spesiell, han hadde rede på motorsykler og han likte å snakke om det råeste med det å kjøre fort. Jeg likte å snakke med Sippen, vi hadde noe felles, men jeg hadde jo ikke sykkel. Jeg skrev KAWA med en stor tykk tusj på min grønne flake metallic Tommy pottehjelm. Den gangen visste jeg ikke hva det skulle bety for meg noen år senere.

Puch Roller 125

I 1973 hadde jeg en Puch Roller 125,  den var et fremkomst middel i påvente av å fylle 18, for da skulle jeg kjøpe en Kawasaki 750, jeg lå og sov på sofaen, min mor spurte meg hvor jeg hadde scooteren. Den står på utsiden, svarte jeg. Det er fra politiet, de sier de har scooteren og at den er kollidert. Det var en kamerat som hadde lånt den og kolliderte med en bil. På vei til sykehuset fikk sykebilen beskjed om at det hadde skjedd en stygg ulykke på lund. Det var Sippen som hadde kollidert på vei hjem fra jobb. Han hadde kjørt forbi en folkevogn boble i krysset ved Lund kolonial. Sippen og Kawasakien fløy over bilen og landet hardt i asfalten, Sippen var livløs. Jeg besøkte kameraten min på sykehuset, han hadde brukket kravebenet, scooteren min var total vrak, men det var ikke viktig lenger, Sippen lå på operasjonsbordet og ble liggende i 10 dager på is seng før han våknet. De sa han overlevde fordi han var i så god fysisk form. Vi fikk oppleve en motorsykkel ulykke på det verste og fikk noe å tenke på.

Neste gang jeg traff Sippen var hos Svein Gravdal i den gamle blomsterbutikken på øst siden av den nye Lundsbroa. Sippen kom inn i butikken med bestemte skritt og sa høyt og tydelig at han ville ha en sykkel som kunne holde seg på veien.

Laverda 750

Han kjøpte en Laverda og strøk av gårde. Det var en tung sykkel, den var ikke like vill som Kawasakien, Sippen hadde roa seg. For meg ble det en Suzuki 500, den var heller ikke like vill som Kawasakien, ulykken hadde satt en demper på oss motorsyklister.

Svein fikk ny butikk i Skippergata i byen, han hadde mange fine sykler, men det var til Arendal vi måtte gå for å se på det råeste, en Kawasaki 750 helt lik den Sippen hadde. Jeg satt på bussen fra Arendal til Kristiansand med en kontrakt i hånden, endelig skulle jeg også få gleden av å oppleve denne fantastiske blå Kawan. Jeg gikk rett inn i butikken til Svein og viste kontrakten, han ble ikke glad, han sa at den sykkelen er farlig for meg. Han sa at selveste Sippen hadde roet seg ned og kjøpt en BMW.

BMW 900 R90/6

Etter å ha vært hjemme en tur måtte jeg ned igjen på butikken og snakke med Svein, jeg var jo i tvil om jeg kunne mestre Kawa’n uten å skade meg. Mens vi diskuterte kom Sippen inn i butikken med et brak som han pleide, han kunne ikke ha den politisykkelen. Det var mye han ikke likte med den sykkelen, den var treg og subba i svingene. BMW’n var helt ny, men Sippen ville ikke ha den.

BMW 900 R90/6

Jeg kastet kontrakten på Kawa’n og bestilte en BMW, men en annen modell enn den Sippen hadde.

Det ble mer tur kjøring på meg, men neste gang jeg traff Sippen hadde han kjøpt en Suzuki, han var tilbake til de raske Japsene igjen, han måtte bare kjenne at ting tok av. Hver gang jeg traff han hadde han en ny rekord. Det kunne være opp en bakke eller fra det ene trafikk skiltet til neste. Klarer du 140, sa han kjapt.

Vi møttes her og der, men det ble ikke til at vi oppsøkte hverandre hjemme. Jeg var ikke typen til å dra på treff, men ettersom vi kjørte hele tiden traff vi hverandre rundt forbi. Svein flytta butikken til Dronningens, jeg var ofte der for å kjøpe deler ettersom jeg skrudde selv. Jeg traff Sippen på trappa, han sa jeg kunne kjøpe dekk gjennom han, han var irritert på dekkprisene til Svein. Sippen solgte dekk i hauevis til en riktig pris og han visste hvilke dekk som var bra.

Kawasaki Z1300 turbo

Årene gikk, jeg bygde hus i Finsland og hadde bodd der med familie i noen år da plutselig Sippen ringte på. Det var hyggelig å få besøk av Sippen, han var interessert i alt som hadde motor og som gikk noe. Han ble med inn i på hobbyrommet, jeg drev mye med modellfly på den tiden, han kunne godt tenkt seg å prøve det. Vi hadde en god snakk og kunne godt tenkt oss litt mer omgang. Kanskje vi kunne ta en tur på sykkelen sammen, han hadde kjøpt seg en Kawa med turbo. Han bodde i Kilen, det er ikke mer enn 2 km fra der jeg bor.

Sippen bodde ikke lenge i Kilen, han flyttet til Hortemo. Jeg traff han innimellom, vi hilste alltid på verandre. I de senere årene var han ikke så opptatt av å kjøre sykkel, men vi prata om sykkel. Det kunne jo hende at han kjøpte en igjen.

Siste gangen jeg prata med Sippen var på butikken på Hortemo, han var litt sliten.Jeg spurte hvordan det gikk, han sa han hadde noe med beina, men han klaga ikke. Vi snakkes, sa han i det han gikk til bilen, jeg måtte smile i det han ga full gass ut av parkeringen på Hortemo kolonial samtidig som han la seg flat over rattet, det var på samme måten som han alltid gjorde, på samme måten som han gjorde på sin Kawa 90 på knallbert i 1970 og alle de andre syklene i mange mange år.

Her forleden kjørte jeg bak en rød Amerikaner, det var Sippen som var på vei opp gjennom dalen, kanskje han skulle til Finsland. Dessverre snudde han på Stokkeland og kjørte hjem igjen, og jeg kjørte hjem til Finsland. Det var siste gangen jeg så Sippen i live. Det er trist, det er så mye jeg skulle ha snakket med han om. Vi kunne virkelig prate mye uten å si mange ord, vi skjønte det bare.

Jeg var i begravelsen, jeg satt helt bak, det var rart. Sippen var ikke der, det manglet noe. Han etterlater seg kone, datter og sønn. Datteren sa mange fine ord om sin far, hun tok sin oppgave som sin far ville gjort det. Det er ingen lett oppgave. Lillebroren så opp på sin søster, klappet henne på skulderen, de står sammen i sorgen. Jeg kjenner ikke barna hans, men jeg ser jo at de likner, nå må de ta vare på sin mor. Sippen var en praktisk mann, det er mange oppgaver som de må gjøre selv nå.

Fra Pelle